Israels ran av den palestinske arbeiderklassen
Israelske økonomer har oppdaget at Israel de siste 40 årene har svindlet palestinske arbeidere som har arbeidet i Israel for mer enn 2 milliarder dollar ved å trekke fra lønnsbidraget for velferdsstønader.
En ny rapport som heter "State robbery", som kommer til å bli publisert i slutten av denne måneden, sier at tyveriet til og med fortsatte etter at de palestinske selvstyremyndighetene ble etablert i 1994, og at deler av pengene skulle gå til et fond på vegne av arbeiderne.
Ifølge informasjon som er blitt publisert av israelske funksjonærer, er det meste av pengene som er blitt tatt blitt brukt på infrastruktur i de palestinske okkuperte områdene - en formodentlig referanse til de massive statlige subsidiene som er gitt til bosetterne.
Rundt 50.000 palestinere fra Vestbredden arbeider for øyeblikket i Israel som følge av den "økonomiske freden" som ble lovet av Benyamin Netanyahu, den israelske statsministeren - som fortsetter med å ta slike bidrag fra lønna deres.
Medskyldige i bedraget, legger rapporten til, er Histadrut, den israelske fagforeningen som tvinger en månedlig skatt på de palestinske arbeiderne, til tross for at de ikke har medlemsskap eller er representert i arbeidskonflikter.
"Dette er et klart tilfelle av tyveri fra palestinske arbeidere i stor skala", sier Shir Hever, en Jerusalem-basert økonom og en av rapportens forfattere. "Det er ingen grunn for Israel og for å forsinke tilbakebetalingen til både arbeidere og deres mottakere".
Fradraget begynte rundt 1970, tre år etter den israelske okkupasjonen av de palestinske territoriene, da palestinske arbeidere strømmet inn til Israel i store tall - de fleste av dem ansatt som arbeidere i landbruket eller i konstruksjonsindustrien.
Typisk, mister arbeiderne en femtedel av lønna deres p.g.a. fradrag som er ment å dekke såkalte "old age payments", arbeidsledighetstrygt, sykeforsikring, barnetrygd, fagforeningsavgifter, pensjonsfond, ferie- og sykelønn, og helseforsikring. I praksis imidlertidig, er arbeiderne kun berettiget til uføretrygd og er forsikret mot oppsigelser og hvis bedriften går konkurs.
Ifølge rapporten, bearbeidet av to menneskerettsorganisasjoner, den Alternative Informasjonssenteret (The Alternative Information Centre) og Kav La'Oved, kun en fraksjon av bidraget, mindre en åtte prosent, blitt brukt på palestinske arbeidere. Resten hadde i hemmelighet blitt overført til finansdepartementet.
De israelske organisasjonene regner med at de palestinske arbeiderne er blitt svindlet for rundt 2,25 milliarder dollar regnet ut i dagens priser, i noe de regner som et minimum og "veldig konservativt" estimat av underslagene fra fondene. En slik sum utgjør ti prosent av de palestinske selvstyremyndighetenes budsjett.
Forfatterne legger også til at de ikke har tatt med to betydelige grupper av palestinske arbeidere med i rapporten - de som arbeider i de jødiske bosetningene og de som er en del av israels svarte marked, rett og slett fordi det var for vanskelig å få tak i tallene.
Hever sier at spørsmålet om omfanget av fradragene, de for nasjonal forsikring, er ulovlige blitt tatt fra arbeiderne ble fastsatt av den israelske høyesteretten i 1991. Dommerne godtok en anmodning fra fagforeningen til blomsterdyrkerne om at staten skulle betale tilbake 1,5 millioner dollar i bidrag fra de palestinske arbeiderne i industrien.
"Den lovlige presedensen ble satt da og kunne vært brukt til å gjenvinne resten av disse overdrevene fradragene", sier han.
På høyden av den palestinske deltakelsen i den israelske arbeidskraften, på starten av 1990-tallet, var så mange som en av tre palestinske arbeidere avhengig av en israelsk arbeidskjøper.
Israel fortsatte å kreve bidrag fra palestinske arbeidere etter dannelsen av de palestinske selvstyremyndighetene i 1994, som sa at de trengte bidragene for å sikre seg konkurransedyktigheten til israelske arbeidere.
Likevel, rapporten slår fast at Oslo-avtalen skulle begrense/forby dette. Israel gikk med på å ha en "utlikningsskatt", ekvivalent til de overdrevne bidragene som er blitt betalt av palestinske arbeidere - en tredjedel av det som ville blitt investert i et fond som senere ville blitt tilgjengelig for arbeiderne.
Faktisk, imidlertidig, rapporterte den Israelske Statlige Revisoren, en myndighet som skal fungere som "vaktbikkje", i 2003 at kun en tiendedel av pengene hadde blitt plassert i fondet.
Finansdepartementet har innrømmet at det meste av pengene er blitt tatt fra arbeidere som er blitt gitt til de Israelske Militære Myndighetene på Vestbredden som igjen har brukt på infrastruktur. Hannah Zohar, direktøren til Kav La'Oved som var del-forfatter til rapporten, tror at myndighetene referer til konstruksjonen av bosetninger.
Rapporten er som sagt også veldig kritisk til Histadrut, Israels fagforening, som er blitt anklaget for å ha tatt en del av kaka, ved å tvinge palestinske arbeidere til å betale avgift til tross for at de ikke har fått innvilget medlemsskap.
Til tross for at Histadrut enighet med sin palestinske motpart i 2008 om å betale tilbake pengene, har kun 20 prosent blitt returnert, som gjør at 30 millioner dollar fortsatt mangler.
Histadrut er også blitt anklaget for en annen svindel, sier Hever. Etter krav fra den israelske konstruksjonsindustrien ble det enighet om at palestinere skulle betale 2 prosent ekstra i skatt for å finansiere opplæringa til nye jødiske bosettere, hovedsaklig fra tidligere Sovjetunionen.
Hever sier at i praksis ville det si at palestinske arbeidere måtte "subsidiere opplæringa av arbeidere som skulle erstatte dem". Fondene ble aldri brukt som de egentlig skulle, men for å tjene familiene til israelske arbeidere.
Et spesielt kynisk bruk av fondene, slår rapporten fast, ble pengene brukt på transportable ovner som israelske soldater brukte under Gaza-massakren.
Finansdepartementet sa til sitt forsvar at rapporten var "ukorrekt og villedende", og Histadrut slo fast at rapporten var "full av løgner". Likevel, ingen kunne motbevise det som ble skrevet i rapporten med konkrete tall og analyser.
Hever sier igjen at myndighetene som er ansvarlig for fradragene, departementet for betalingene, hadde nektet å offentliggjøre noen av tallene sine, men at noen statistikker hadde kommet ut gjennom lekkasjer fra staben.
Assef Saeed, en tjenestemann for de palestinske selvstyremyndighetenes arbeidsdepartement forteller at de palestinske selvstyremyndighetene hadde lyst å diskutere spørsmålene rundt fradragene, men at det var vanskelig på grunn av kontakt mellom sidene.
En ny rapport som heter "State robbery", som kommer til å bli publisert i slutten av denne måneden, sier at tyveriet til og med fortsatte etter at de palestinske selvstyremyndighetene ble etablert i 1994, og at deler av pengene skulle gå til et fond på vegne av arbeiderne.
Ifølge informasjon som er blitt publisert av israelske funksjonærer, er det meste av pengene som er blitt tatt blitt brukt på infrastruktur i de palestinske okkuperte områdene - en formodentlig referanse til de massive statlige subsidiene som er gitt til bosetterne. Rundt 50.000 palestinere fra Vestbredden arbeider for øyeblikket i Israel som følge av den "økonomiske freden" som ble lovet av Benyamin Netanyahu, den israelske statsministeren - som fortsetter med å ta slike bidrag fra lønna deres.
Medskyldige i bedraget, legger rapporten til, er Histadrut, den israelske fagforeningen som tvinger en månedlig skatt på de palestinske arbeiderne, til tross for at de ikke har medlemsskap eller er representert i arbeidskonflikter.
"Dette er et klart tilfelle av tyveri fra palestinske arbeidere i stor skala", sier Shir Hever, en Jerusalem-basert økonom og en av rapportens forfattere. "Det er ingen grunn for Israel og for å forsinke tilbakebetalingen til både arbeidere og deres mottakere".
Fradraget begynte rundt 1970, tre år etter den israelske okkupasjonen av de palestinske territoriene, da palestinske arbeidere strømmet inn til Israel i store tall - de fleste av dem ansatt som arbeidere i landbruket eller i konstruksjonsindustrien.
Typisk, mister arbeiderne en femtedel av lønna deres p.g.a. fradrag som er ment å dekke såkalte "old age payments", arbeidsledighetstrygt, sykeforsikring, barnetrygd, fagforeningsavgifter, pensjonsfond, ferie- og sykelønn, og helseforsikring. I praksis imidlertidig, er arbeiderne kun berettiget til uføretrygd og er forsikret mot oppsigelser og hvis bedriften går konkurs.
Ifølge rapporten, bearbeidet av to menneskerettsorganisasjoner, den Alternative Informasjonssenteret (The Alternative Information Centre) og Kav La'Oved, kun en fraksjon av bidraget, mindre en åtte prosent, blitt brukt på palestinske arbeidere. Resten hadde i hemmelighet blitt overført til finansdepartementet.
De israelske organisasjonene regner med at de palestinske arbeiderne er blitt svindlet for rundt 2,25 milliarder dollar regnet ut i dagens priser, i noe de regner som et minimum og "veldig konservativt" estimat av underslagene fra fondene. En slik sum utgjør ti prosent av de palestinske selvstyremyndighetenes budsjett.
Forfatterne legger også til at de ikke har tatt med to betydelige grupper av palestinske arbeidere med i rapporten - de som arbeider i de jødiske bosetningene og de som er en del av israels svarte marked, rett og slett fordi det var for vanskelig å få tak i tallene.
Hever sier at spørsmålet om omfanget av fradragene, de for nasjonal forsikring, er ulovlige blitt tatt fra arbeiderne ble fastsatt av den israelske høyesteretten i 1991. Dommerne godtok en anmodning fra fagforeningen til blomsterdyrkerne om at staten skulle betale tilbake 1,5 millioner dollar i bidrag fra de palestinske arbeiderne i industrien.
"Den lovlige presedensen ble satt da og kunne vært brukt til å gjenvinne resten av disse overdrevene fradragene", sier han.
På høyden av den palestinske deltakelsen i den israelske arbeidskraften, på starten av 1990-tallet, var så mange som en av tre palestinske arbeidere avhengig av en israelsk arbeidskjøper.
Israel fortsatte å kreve bidrag fra palestinske arbeidere etter dannelsen av de palestinske selvstyremyndighetene i 1994, som sa at de trengte bidragene for å sikre seg konkurransedyktigheten til israelske arbeidere.
Likevel, rapporten slår fast at Oslo-avtalen skulle begrense/forby dette. Israel gikk med på å ha en "utlikningsskatt", ekvivalent til de overdrevne bidragene som er blitt betalt av palestinske arbeidere - en tredjedel av det som ville blitt investert i et fond som senere ville blitt tilgjengelig for arbeiderne.
Faktisk, imidlertidig, rapporterte den Israelske Statlige Revisoren, en myndighet som skal fungere som "vaktbikkje", i 2003 at kun en tiendedel av pengene hadde blitt plassert i fondet.
Finansdepartementet har innrømmet at det meste av pengene er blitt tatt fra arbeidere som er blitt gitt til de Israelske Militære Myndighetene på Vestbredden som igjen har brukt på infrastruktur. Hannah Zohar, direktøren til Kav La'Oved som var del-forfatter til rapporten, tror at myndighetene referer til konstruksjonen av bosetninger.
Rapporten er som sagt også veldig kritisk til Histadrut, Israels fagforening, som er blitt anklaget for å ha tatt en del av kaka, ved å tvinge palestinske arbeidere til å betale avgift til tross for at de ikke har fått innvilget medlemsskap.
Til tross for at Histadrut enighet med sin palestinske motpart i 2008 om å betale tilbake pengene, har kun 20 prosent blitt returnert, som gjør at 30 millioner dollar fortsatt mangler.
Histadrut er også blitt anklaget for en annen svindel, sier Hever. Etter krav fra den israelske konstruksjonsindustrien ble det enighet om at palestinere skulle betale 2 prosent ekstra i skatt for å finansiere opplæringa til nye jødiske bosettere, hovedsaklig fra tidligere Sovjetunionen.
Hever sier at i praksis ville det si at palestinske arbeidere måtte "subsidiere opplæringa av arbeidere som skulle erstatte dem". Fondene ble aldri brukt som de egentlig skulle, men for å tjene familiene til israelske arbeidere.
Et spesielt kynisk bruk av fondene, slår rapporten fast, ble pengene brukt på transportable ovner som israelske soldater brukte under Gaza-massakren.
Finansdepartementet sa til sitt forsvar at rapporten var "ukorrekt og villedende", og Histadrut slo fast at rapporten var "full av løgner". Likevel, ingen kunne motbevise det som ble skrevet i rapporten med konkrete tall og analyser.
Hever sier igjen at myndighetene som er ansvarlig for fradragene, departementet for betalingene, hadde nektet å offentliggjøre noen av tallene sine, men at noen statistikker hadde kommet ut gjennom lekkasjer fra staben.
Assef Saeed, en tjenestemann for de palestinske selvstyremyndighetenes arbeidsdepartement forteller at de palestinske selvstyremyndighetene hadde lyst å diskutere spørsmålene rundt fradragene, men at det var vanskelig på grunn av kontakt mellom sidene.
amtalen inn på det du egentlig ikke ønsker å forklare deg om.
sanderstølenkonferansen hvor oljekapitalens
Da Colombus oppdaget Amerika på 1400-tallet erobret Spania i løpet av kort tid Sør-Amerika i tillegg til øystatene i Mellom-Amerika. Enorme rikdommer ble funnet og Bolivia var aldri noe unntak. I 4-5000 meters høyde fant spanjolene enorme mengder med sølv som kunne utvinnes, og ved dette fjellet ble landsbyen Potosi bygd. Det viste seg desverre vanskelig å utvinne sølv i den enorme høyden i tillegg til at datidens teknologi ikke var det helt store, så spanjolene bestemte seg for å bruke de lokale indianerne som billig arbeidskraft. 
En som var opptatt av å se på imperialismen som noe mer enn kun kolonialisme, men også å forstå den som et økonomisk system skrev boka Imperialismen i 1914. Her viste han hvordan imperialismen var en nødvendig utvikling innenfor det kapitalistiske systemet. Han påpekte:
Ghandi
Osama Bin Laden
Che Guevara og Mao Tsetung
